"HUN TOK OSS I HÅNDEN OG FØLGE HUN GAV, BORT DERFRA TIL KIRKEN SÅ STILLE OG LAV. . . . ." Det er på kirkegården i Kåfjord man treffer folk sommerstid, både besøkende og "fastboende". Rett innafor kirkegjerdet ved siden av E6 står monumentet av "Rallarfamilien" som forteller historien om hvorfor vi har en kirke og en kirkegård i Kåfjord. Og inne på kirkegården kan man rusle rundt og oppleve historie både ved å lese navn på minnesteiner og også å iaktta minnesteinenes form, innskripsjon og beliggenhet. Heldigvis er kirkegården ikke en stereotyp flate med snorrette stier og like minnesteiner. Jeg ville si at Kåfjord kirkegård er en "levende kirkegård" om man kunne bruke et slikt uttrykk, men i alle fall en kirkegård med "sjel". Her finner vi mordofferet fra Kautokeino-opprøret , kjøpmann Ruth, og de to som blei halshugget for å ha drept han, Aslak Hætta og Mons Somby. Kjøpmann Ruth har fått sin gravplass nært opptil kirken og på sydsiden av denne, mens de to som blei henrettet ligger helt i utkanten av kirkegården på nordsiden. Dette skal etter sigende være at etter datidens regler skulle ikke mordofferet og morderne begraves slik at de hadde "øyekontakt" med hverandre på kirkegården. Ikke langt fra "Rallarfamilien" står et stort jernkors til minne om en innvandrerjente fra Finland som døde av tyfus mens hennes engelske kjæreste var på besøk i sitt hjemland. Han skal ha sørget dypt over henne ,og det skal være han som har satt opp korset til minne om henne. Men de aller fleste som døde i verkets tid fikk nok ingen minnestein. Kirkebøkene kan fortelle at omkring 1400 mennesker døde og blei gravlagt på Kåfjord kirkegård i løpet av den tiden kobberverket gikk. De fleste av dem hviler der i navnløse graver, deriblandt Marit Aslaksdatter eller også Marit i Dullan. Alle disse fikk en felles minnestein i forbindelse med feiringa av kirkens 175 års jubileum i september 2012. Men om vi ikke går så langt tilbake. Jeg kan huske som det skulle være i går den første begravelsen jeg var tilstede i på kirkegården. Det var i april 1940 da en ung mor var død på barselseng med sitt syvende guttebarn. Enkemannen og de fire eldste barna sto ved gravkanten. Det var et gripende syn da kisten var senket i jorden og faren holdt en av guttene over graven for et siste farvel. Plutselig gled votten av guttens ene hånd og havnet oppå kisten. Det synet glemmer jeg aldri, og jeg stopper alltid litt opp ved denne gravsteinen når jeg er på kirkegården. Det er som å skru tiden tilbake å gå rundt å lese navnene på kjente sambygdinger. "--Her ligg dei , grav i grav, frå hei og ned til hav, som stridde så. Gud sign dei kvar og ein, som søv der under stein. . . ." GOD TIRSDAG !
Posted on: Mon, 26 Aug 2013 22:37:09 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015