Den kjente LHBT-aktivisten Aleksej Sergejev i St. Petersburg: For en måned siden var jeg i Kiev på en sikkerhetstrening for aktivister. Derfor vil jeg gjerne gjøre oppmerksom på to ting: 1) SIKKERHET. Leken er over. Gjennom de statskontrollerte media er hatets pendel satt i sving, det skytes for å drepe. Kvantitet går dessverre alltid over i kvalitet. Ulming blir til brann. Historien er ubønnhørlig: Gasskamrene i Auschwitz ville ikke ha eksistert uten Goebbels’ propaganda, uten flere års antisemittisk eskalering. Under dagens forhold i Russland er det tvingende nødvendig (!) for enhver (!!) å tenke på sikkerheten. Vi kan ikke tillate oss tankeløs, eller rettere sagt kriminell sorgløshet. Livet og helsa er det mest verdifulle vi har. Enhver må ha en sikkerhetsplan med en vurdering av de viktigste trussel- og risikofaktorer og planer for handling i krisetilfeller, man må tenke på hjelpemidler for selvforsvar, fysisk kondisjon og kanskje selvforsvarstrening. Ellers vil det skje forferdelige ting. Mange forferdelige ting. La oss forsøke å organisere dette på en eller annen måte, skaffe oss ny informasjon, trene sikkerhet. Det er viktig. Vi kan ikke ta lett på dette lenger. 2) Å FORSØKE Å VENTE TIL DET GÅR OVER VIL IKKE VÆRE MULIG. Hvis noen håper på å kunne ri av stormen i gayklubber eller på lukkete sammenkomster, eller ved å gå under jorda, så vil ikke det garantere ens sikkerhet, det viser begivenhetene. Snarere tvert imot: Å tie betyr døden, det er ikke et vakkert slagord, det er livets realitet. Min erfaring de siste halvannet år viser at det er langt mer ufarlig på aksjoner enn om natten i et portrom. På en aksjon kan de slå deg ned eller rive fra deg en plakat. I et portrom, i trappeoppgangen eller et lukket rom kan de drepe deg eller gjøre deg til krøpling for livet. Hvis man ikke kjemper mot hatet, men står på sidelinja, vil det bli verre, mye verre. For med stilltiende samtykke skjer de forferdeligste ting og de verste forbrytelser, når forbryterne ikke føler motstand og fordømmelse, og lar seg rive med i utøylet grusomhet. Jeg spør meg igjen og igjen og finner ikke svar: Hvorfor var det bare 300 personer på lørdagens Marsj mot hatet? I St. Petersburg, Leningrad, der halvparten av byen frøs i hjel og sultet i hjel under blokaden. I en by med fem millioner innbyggere. Jeg har ikke rett til å klandre eller dømme, enhver gjør sine prioriteringer, det er lørdags morgen, man har lyst til å sove lenge – og det er tusen grunner og omstendigheter for å ikke gå. Men jeg konstaterer: så lenge bare tre hundre personer møter opp, kommer situasjonen ikke til å endre seg. https://facebook/profile.php?id=100000723188052&ref=tn_tnmn
Posted on: Mon, 04 Nov 2013 01:13:10 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015