En kan vel si at en drøm er blitt virkelighet og etter årelang prosess er en blitt på mange måter et selvstendig individ. Etter hvert som en har modnet og latt det hele gått sin gang, gjennom år. Jeg husker ikke når det egentlig begynte, men det kom sånn med tid og stunder, et ønske, en drøm som ble realisert sånn på begynnelsen, engang på nittitallet. At jeg søkte om å få ta i burk min fars andre navn som mitt også. Det var en god følelse den dagen jeg fikk navnet godkjent og kunne ta det i bruk. Det vil si det lå vel der som en del av alt det andre, de andre navnene. Så var det at vel Drammens Tidende kom med forslaget om at jeg skulle redusere byline iforbindelse med tegningene mine i avisa, og foreslo, hvorfor ikke bare Valerius? Ja, jeg likte det og det ble bare Valerius som signatur på mine tegninger. Å avisa slapp en lang byline. Da fikk det navnet Valerius en sentral posisjon, noe som bare vokste og vokste og for mange i den tiden, da jeg bodde i Nedre Eiker og senere flyttet til Sandefjord så ble Valerius mer og mer brukt. Jeg hadde jo i løpet av siste del av nittitallet begynt å være veldig aktiv på Internett og hadde laget mine egne websider. valerius.org var vel en av sidene het. I tiden i Sandefjord med jobb i lokalradio ble Valerius mer og mer brukt, og Karl Kristian kom mer og mer i skyggen. På det sosiale nettsamfunn jeg deltok på, fikk Valerius større og større plass. Det bl etter hvert et varemerke. Et symbol. Nå hadde jo flere av mine søsken, også jeg, lenge tenkt på å ta vårt mors pikenavn, men det skulle ta noen år før jeg kom så langt. Etter at de fleste andre hadde realistert ideen. Samtidig ville jeg beholde Nilsen, så det ble Hildonen-Nilsen for min del. Nå var det et problem samtidig ved den endringen så fikk jeg gjort det slik at Valerius skulle brukes i det daglige, noe som jeg fikk spesielt understerket i folkeregisteret da etternavnene ble registert i folkeregisteret. I forbindelse med ekteskapet i 2005. Nå ble det en del surr, for enkelte etater og institusjoner valgte å skrive deler av mitt hele navn, slik at i mange tilfeler, på grunn av mangel på plass kom ikke Valerius med, eller sto der bare som en enkel bostav, bostaven V. Dette gjorde meg rasende og jeg likte ikke at noen skulle bestemme over meg på den måten. Ta seg frihetet og vanære min bruk av måten å bruke navene på. Så dette har vært et problem som jeg nå har fått en slutt på, og det føles godt å kunne være herre i sitt egen hus og ovenfor seg selv! En har fått det slik en selv vil, en har vært igjennom en barndomstid, en ungdomstid og nå når en er voksen gjør en som en selv vil! En er blitt et helt menneske, et selvstendig menneske, frigjort seg fra foreldre, ikke minst og er seg selv! Samtidig som en har beholdt noe av sine aner, gjennom slektsnavnene til både mor og far, og fått en drøm virkeliggjort gjennom å bære et av fars navn som en alltid har sett på som et vakkert navn! Kanskje det kunne være framtiden, i forhold til dette med navn og navnebruk, i gamle dager så var det slik at fornavnet til far ble slektnavnet til barna, så endret man den tradisjonen og slektsnavnet fulgte fra generasjon til generasjon. For så at en kunne velge fritt, spesielt jentene var ikke tvunget til å ta slektsnavent til mannen. Det neste kunne jo vært at en med årene endret alt sammen, skapte sin egen identitet og skiftet etter som når en vokste til, de navene en fikk engang av sine foreldre og fant sine egne navn om en ønsket det og når en var godt voksen så het enn noe helt annet enn hva var tilfelle som barn. En hadde blitt en selvstendig person!
Posted on: Wed, 14 Aug 2013 02:46:14 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015