For så vidt enig i hovedpoenget til Håvard Nyhus her, men det er noen ting jeg lurer på. Vi kan enten gjøre det enkelt for oss selv, som jeg gjorde i en status under her, og som jeg mener Nyhus gjør i dette innlegget, og antar at omskjæring ikke er skadelig på noen som helst måte. Da er det ingen alvorlig inngrepen fra foreldrenes side og da er det heller ingen grunn til å regulere det fra statens side. Som jeg skrev i en status under her, da blir argumentene for en aldersgrense nesten religiøse (kroppens renhet). Men om vi godtar at det er en relevant skade som påføres barnet, så blir diskusjonen med ett mer spennende. For da må vi kunne si noe mer konkret (eller generelt om du vil) om hvor grensa går. Nyhus gjør det alt for enkelt for seg selv når han skriver «at barn tilhører foreldrene og ikke staten». Da ser han bort fra at det å gi barn rettigheter er ment som et vern av disse. Det er ikke et forsøk på å frata foreldrene barna og gjøre de til statens tjenere, eller hva nå Nyhus egentlig mener med dette. Derimot setter det visse grenser for hva foreldrene kan finne på å gjøre mot sine barn. Mener Nyhus at foreldrenes makt ikke kjenner noen grenser? Om det er skadelig, så kan et inngrep legitimeres gjennom samtykke fra den som skades. Derfor foreslår barneombudet 15 års aldersgrense. Det er forståelig, men som Nyhus påpeker: Da er ye av poenget med skikken borte. Det vil virke som et de facto forbud. Nyhus tar til orde for et mer komplisert samtykke, hvor «samtykke først og fremst er en kontinuerlig handling. Å samtykke til en omskjæring er å leve i en tradisjon og å bekrefte denne ved å overføre den til neste slektsledd.» Men det holder ikke. Det fungerer greit nok som en beskrivelse, men det sier ingenting av «normativ verdi». Det må forstås som at fordi du i etterkant viste deg å tolerere det, så ga du ditt samtykke. Det går ikke. For at noe skal sies å være et samtykke i noen meningsfull forstand, så må din akspekt ha blitt gitt _før_ inngrepet skjer. Her kan man selvfølgelig sitere en rekke kognitive biaser, som etterrasjonalisering, kognitiv dissonans og Stockholmssyndromet, for å gi argumentet enda mer psykologisk tyngde. Men det trenger det ikke. Når det er sagt, er jeg enig i at vi må tolerere at religiøse grupper har visse skikker, og at disse påføres barna. Altså kan vi ikke kreve samtykke fra barna for at de skal kunne «indoktrineres» inn i en religion. Det vi kan kreve er at de lærer visse demokratiske spilleregler, og at de får de nødvendige ressurser til at de kan ta et noenlunde voksent valg om de ønsker å fortsette eller forlate det religiøse fellesskap de er vokst opp i. Konklusjonen er selvfølgelig mangelfull. Om vi er for eller mot aldersgrense avhenger av hvor mye skade vi tillater at foreldre påfører sine barn. Jeg heller mot at vi bør tillate omskjæring av guttebarn.
Posted on: Thu, 03 Oct 2013 12:22:49 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015