Forrige ukes medieoppslag om boka var egentlig ikke en urimelig tolkning av bokas hovedbudskap, men det var selvsagt ganske tabloid og noe selektivt. Jeg føler behov for å komme med et par presiseringer av hva boka ikke sier - fulgt av et lite spark til noen av mine nærmeste meningsfeller som later til å ha vært mest kritisk til bokas budskap slik det ble fremmet (selektivt) i media. Ingenting i boka kan brukes som argument for å redusere bistand. Jeg vil nesten si at boka handler om det motsatte: den tar til orde for endringer som jeg tror er nødvendig for å beholde den generelle oppslutningen om bistand i framtiden, ved å gjøre bistand mer forståelig for folk flest. De eneste som vil tape på de endringene boka tar til orde for, er vestlige bistandsarbeidere som må akseptere en mye mindre viktig rolle i fattige lands utvikling enn bistandsindustrien har fått mange av oss til å tro at vi har hatt. Boka er heller ikke et argument MOT å bruke bistand til å fremme demokrati, menneskerettigheter eller vestlige, liberale verdier, eller FOR å flytte masse bistandsmidler over til strategier for økonomisk vekst (men den minner om at hvis vi hadde ment alvor med tilpasning til mottakers prioriteringer, også fattigfolks prioriteringer, ville vi nok ha gjort mye mer av det siste). Vi kan fint fortsette med begge disse to sett med bistandsformål. Men det kan være liten tvil om at kritikken i boka rammer førstnevnte hardest, og at det er i dette segmentet av vestlig bistand at det er størst behov for endring, helt uavhengig av budsjettallokeringer. Uten at boka sier noe særlig om det, er jeg litt pessimistisk til om det førstnevnte segmentet av bistanden er klar til endring. En implisitt påstand i boka er at det er dette segmentet – som var mest kritisk til kondisjonalitet i tidligere bistand – som har vært de mest aktive i nyere versjoner av bistandens formynderskap. Men deler av dette segmentet later til å være så blendet av sine egne gode formål at de ser mindre kritisk på hvordan de selv bruker bistand for å nå sine mål, sammenlignet med hvordan de ser på de som bruker bistand til andre formål. Målet helliger midlet, liksom. Hvis folk i tillegg har alliert seg med (nøye utvalgte) grasrotorganisasjoner og snakker høyt og kritisk imot vestlige krav om privatisering og slikt, blir de liksom immun mot påstander om at de kan være en del av formynderskapet selv. De føler kanskje at slike påstander rammer Washington og ikke dem selv. I tillegg har den vestlige bistandsindustrien utviklet en ide om at alle gode formål henger sammen og at de vestlige oppskriftene også vil føre til fattigdomsreduksjon og vekst (en hypotese med dårlig empirisk belegg), og da blir det liksom ikke et politisk problem at man driver og pusher sine egne modeller på de fattige. Alt i alt skal det nok mer til enn en kritisk debattbok, for at dette segmentet av bistanden skal endres.
Posted on: Wed, 04 Dec 2013 09:22:01 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015