FrEgel nr. 1 En mamma er en fe er en tannfe Min lille gutt er blitt stor. Han har et vakkert smil, med store, fine voksne fortenner. De fleste melketennene har blitt erstattet med de tennene som fra nå av skal vare livet ut. Bortsett fra noen gjenstridige hjørnetenner og jeksler som klamrer seg fast til tross for innstendig og ivrig rugging. Her om dagen kom han lykkelig hjem fra skolen med den ene hjørnetanna i lomma. Den tanna han hadde rugget på nå i flere dager, hadde endelig bestemt seg for å slippe grepet den hadde i underkjeven og vike plassen for sin stedfortreder. Den nye tannen tittet blygt frem som et lite, hvitt riskorn. Lillegutt insisterte på å legge tanna i et glass med vann. Tiden da det var spennende å se om tannfeen hadde kommet i løpet av natten, og byttet tannen mot en 10 kroning, er over. Nå ser nok heller Lillegutt på denne tradisjonen som en grei måte å tjene 10 kr på. Da han var midt i mellom alderen liten barnehagegutt og snart skolegutt, begynte han ofte å fundere og tenke gjennom saker og ting. Noe som førte oss inn i mange interessante samtaler ledet av hans herlige, og noen ganger morsomme, barnlige logikk. En kveld før Lillegutt skulle legge seg for natten undret han seg over hvem tannfeen egentlig er. Vi sto og kikket ned på dagens felte tann. Der lå den i bunnen av vannglasset. Ensom, liten og fortapt. Nå liker ikke jeg å lyve. Selv om det å fortelle et barn om tannfeen i bunn og grunn er et bedrag – en usannhet. Men jeg liker så godt illusjonen. Tenk så fantastisk det hadde vært hvis det virkelig fantes en eventyrlig figur som hadde som eneste oppgave å samle inn melketenner. Det tiltaler min fantasi, min kreative hjernehalvdel og den delen av meg som fortsatt og innstendig vil tro på det gode i verden. Lillegutt viste meg at han hadde forstått dette bedraget, at han nå egentlig visste at dette ikke var mulig, at hun ikke fantes. Men hvem var det da som puttet 10 kroner i glasset? Hvem er det som spiller rollen som tannfe? Mens vi sto der tett sammen og beundret den lille tannen fortalte jeg Lillegutt at det var all verdens mammaer som var tannfeer. At når man blir mamma da blir man også en fe. En fe som har evnen til å gi gode ønsker for barnet sitt, en fe som kan dysse barnet sitt i søvn om kvelden og som på magisk vis kan forvandle melketenner til skinnende, blanke 10 kroninger. Nå er ikke dette helt sant, men litt sant er det. I alle fall er det slik det føles for meg. Jeg ville så gjerne at Lillegutt skulle få beholde litt av magien som ligger i det å tro på det man ikke kan se og føle. Selv om han kjenner sannheten. For i troen ligger håpet. Håpet om at alt er mulig.
Posted on: Tue, 25 Jun 2013 21:03:48 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015