Har holdt meg unna å synge ut om årets valgkamp før nå, men i skrivende stund er det to dager igjen til valgdagen og nå klarer jeg bare ikke å la være. Ikke at jeg trenger å tenke så mye på akkurat selve valgdagen, aldri har jeg stemt på denne “alkoholfrie” dag. Å velge hvem som skal styre landet gjør man best ved å være miljøbevisst og slå sammen en tur på polet og en tur innom valgurnene. Etter et par flasker rødt, hvit og brent ligger nå stemmeseddelen min trygt forvart i en av Bergen Kommunes stemmeurner, noe den har gjort siden tidlig august. Hvor vinflaskene ble av vet nok sikkert Datalagringsdirektivet, Etterretningsbataljonen eller NSA. Uansett, til poenget. De fleste av mine venner vet at jeg befinner meg godt ute på den deilige høyrefløy, hvor folk er vurdert som egoister og paradis er noe man vet om fra eventyrene og ikke fra politikkens verden. SV velgere trodde nok på paradis lenge, men fant nok aldri dette igjen etter Kristin Halvorsen banket igjennom barnehagereformen og med det fjernet 90% av SVs oppslutningsgrunnlag. All honnør til Kristin for denne reformen, bare så synd at hun tok med seg kunnskapen om barnehagen inn i grunnskole og videregående opplæring. Ikke det at jeg er motstander av å danse alfabetet og synger sanger om været frem til man er ferdig på videregående, bare så synd at de som faller utenfor ikke får et godt alternativ gjennom friskoleloven. Det er nok vanskelig for Jens å godta at det finnes andre løsninger enn de han selv har prøvd. Noe som virker som det eneste argumentet Jens ønsker å fronte i denne valgkampen. ”It’s My Way or the Highway” synger Limp Bizkit; ikke at jeg visste Jens var fan. Men for all del. Han har jo et poeng. Motorveiene hadde nok haglet med FRP i regjering. Glad er jeg for at Jens er redd for motorveier. Amerikanske seksfeltsveier er ikke noe å kimse av. Trist er det da at Jens og Liv Signe ikke klarer å komme frem med en god løsning for å bygge sammen Norge med stygge, dyre, men miljøvennlige, og hurtige togskinner mellom de store byene. Distrikt-Oslo er der velgerne er. Ikke at høyresiden er noe bedre, men Liv Signe er jo tross alt distriktenes mor og burde fått til noe i løpet av sine år i regjeringen. Ola Borten Moe har jo flyttet på mang en strømmast for slekt og venner, så da burde Liv Signe klare å ekspropriere litt for ungene sine i distrikt-Norge. Politikk handler som kjent om hvem som får hva. Det deilige i Norge sånn sett er at vi er veldig enig om hva, men for tiden veldig lite enig om hvem. Sjelden har valgkampen i Norge vært så personfokusert, men det er nok gjerne fordi denne valgkampen til syvende og sist ikke handler om et fåtall små endringer i en sterk velferdsmodell. Valget faller mellom en erfaren statsminister som nok helt sikkert klarer å holde skute unna de verste skjærene i også i de neste fire årene og to erfarne partiledere som vil noe annerledes, uten at det helt er klargjort enda. Godt er det da vi har svette Carl som - i affekt - detter ut av dansestudioet i ny og ne. Hvis du enda henger med nærmer vi oss en konklusjon, men ikke før regjeringsalternativet også har vært til vurdering. La meg begynne enkelt. Kjell Magne Bondevik. Knut Arild Hareide. Smak på det. Nå sier jeg ikke Knut Arild Hareide skal bli statsminister, men forskningsminister Hareide er nok heller ikke noe å trakte etter. Å sette en som tror på ”Gud og Jesus og sånn” til å bestemme over fremtidsrettet forskning blir som tiden med Anniken Huitfelt som likestillingsminister. Holdninger fra 50-tallet forenes dårlig med dagens samfunn og vitenskap i slike spørsmål. (Godt er det da at Ine Marie Eriksen og A-G S-E klarte å få igjennom en av de største endringene i verneplikten på lang tid). Et KRF i regjering med FRP og Høyre er som å spleise Inga Marthe og Rush Limbaugh. I mine øyne er KRF et ikke tema. En mislykket rus og alkoholpolitikk, sammen med et misforstått forhold om hvem som får lov til å ha en bindende kontrakt med dem de ønsker å leve sammen med, gjør Hareide og resten av gjengen fra det glade Sør-Vestland uaktuell. Individets frihet er nok best regulert, både før og etter døden. Som alternativets dronning er det ingen tvil om at Ernas sterkeste kort er helse og utdanning. Individets frihet fikk seg en lei høyresving i møte med det glade EØS-medlemskap og Datalagringsdirektivet. Erna har nok lest Animal Farm, men hoppet nok over den andre klassikeren til George Orwell. Godt er det da at man har Venstre på siden. Sosial-liberalerne skal nok få mye å holde fingrene sine i om Erna får fritt spillerom med våre personlige opplysninger og hva vi ønsker å dele på nettet. Men, Trines grønne valg om personlig frihet strekker seg nok likevel ikke så langt, da må man nok se til Unge Venstres særdeles grønne politikk i norsk fauna eller ta seg en tur til Colorado eller Washington. Når vi snakker ulovlige stoffer er det nok ikke mest av det i Venstre, der er det nok Høyre det har gått hetest for seg. FRP er på sin side mer opptatt av billig sprit, billig kjøtt og billig bensin. Rus er det jo som kjent i alle samfunnslag og partier. Har møtt et par som har vært ruset på mer enn bare Jesus opp igjennom. Sånn sett er FRP partiet for hvermansen, som ikke bryr seg så mye om det politisk korrekte, noe som også gjelder deres representanter i inn- og utland. Skittent TV2, skittent. Jeg er i så henseende ikke i noen tvil om at det også i fremtiden blir skandaler både med den sittende regjeringen eller en alternativ regjering etter 9. september. Carl I. Hagen har allerede lagt listen for spillopp med sin 10-punkt liste og noe mindre baluba blir det nok ikke med Siv og Erna i regjering. Hvis du enda følger med når lovnaden om konklusjon kom halvveis er jeg imponert; så imponert at jeg skal prøve å holde det jeg lover etter snart 1100 ord med infantile politiske kommentarer. Jeg tror Norge har godt av et regjeringsskifte. Uten tvil. Åtte år med Jens Stoltenberg er mer enn nok. Samtidig er det er noen ting jeg ønsker med dette valget, samtidig som det er mange ting jeg ønsker meg som jeg vet jeg ikke får. Det jeg aller mest ønsker meg er en flertalls-regjering på borgerlig side med et sterkt Venstre og et enda sterkere Høyre som kan føre en liberal men konservativ politikk. KRF har som kjent ingenting i dagens regjeringskabal å gjøre. De får komme igjen når vi alle drukner av FRPs test av alkoholpolitikk. FRP tror jeg kommer til å gjøre det godt som et regjeringsparti, med nye tanker og ideer som er utenfor det som er ansett som politisk korrekt i Norge. Ikke alt, men noe. Det som jeg er lei meg for er at det er ingen av partiene på Stortinget, og minst av alt den sittende regjeringen, som ønsker å investere for fremtiden. Ta noen upopulære valg om infrastruktur, vern av viktige økosystemer, og langsiktige kutt og innstramminger i en alt for tilgivende velferdsstat. Det partiet som klarer å lage et slikt program kan nok vinne mye på lang sikt. Vi får aldri i pose og sekk. Ei heller i dette innlegget. Jeg kommer nok ikke til å overbevise mange og jeg fikk nok ikke alle til å trekke på smilebåndet heller. Men jeg håper i alle fall at det var verdt å lese. Lykke til 9. september, uansett hva du tror på og ønsker. Godt valg!
Posted on: Sat, 07 Sep 2013 21:02:18 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015