Hei. Da var det tid for å dele den tredje delen av "Svak da, sterkere nå". *Gjør oppmerksom på at historien er oppdiktet og ikke hentet fra egne erfaringer* Har du ikke lest noen av delene før? Trykk her. DEL 1: https://facebook/permalink.php?story_fbid=508431102559555&id=440793472656652 DEL 2: https://facebook/permalink.php?story_fbid=511064238962908&id=440793472656652 ------------------------------------------------ Vi må snakke sammen, Sofie. Hva var det han nettopp sa? Hørte jeg riktig? Jeg fortet meg med å si - «Unnskyld, hva sa du?». Men han gjentok de samme ordene; «Sofie, vi må snakke sammen». Jeg så rundt meg, bak meg, over skuldrene og overalt for å se om han kanskje hadde tatt feil person. - «Er du helt sikker på at du mener meg?» spurte jeg så forsiktig jeg kunne. Igjen fikk jeg et omsorgsfullt blikk mens han snakket. - «Sofie, kom til kontoret mitt etter skolen er ferdig». Jeg rakk ikke spørre han om hva han mente før skoleklokken ringte og han forsvant ut med matte bøkene i hendene. Jeg er sikker på at jeg så ut som et spørsmålstegn mens jeg pakket sammen skolesakene mine og slang det i sekken. Jeg tenkte, og tenkte på hva det kunne være og besluttet å roe meg selv ned med at det sikkert bare var noen matte relevant han lurte på. Men likevel kunne jeg ikke stoppe og tenke på det, i det øyeblikket gikk klokken alt for sakte. Skolen hadde så vidt startet og han skulle snakke med meg når skolen var ferdig? Dette kunne bli en lang dag. Jeg prøvde å ikke tenke på det mens jeg fikk med meg sakene ut av klasserommet og til naturfagrommet. Heldigvis hadde 10 klasse fri i dag, så de bekymringene slapp jeg å tenke på. Da jeg gikk inn i naturfagrommet kunne jeg tydelig se at de i klassen min fniste og visket ting om meg. Jeg prøvde å ikke bry meg men det var vanskelig. Heldigvis gjorde de ikke noe fysisk mot meg, det var vell en selvfølge at de ikke gjorde det når naturfaglæreren spankulerte inn i rommet. Jeg likte naturfag veldig godt, så jeg fikk fri fra tankene om hva som skjedde i matte-timen. I denne timen hadde vi om atomer, molekyler og rett og slett cellens oppbygning. Denne timen gikk fort, som vanlig. Og før jeg rakk å snakke om alt jeg kunne om cellens oppbygning ringte skoleklokken igjen. Da gjenstod bare engelsk, historie og samfunnsfag. De timene gikk ganske fort de også. Plutselig ringte skoleklokken, igjen. Jeg visste at dette var den siste jeg ville høre i løpet av dagen, som igjen betydde at jeg måtte gå på lærer kontoret. Ikke nok med at jeg måtte snakke med han, men lille sjenerte meg måtte også gå til den litt surklete sekretæren i resepsjonen for å få vite hvor han holdt til. Men jeg måtte bare gjøre det, han skulle jo ikke snakke med meg om noe alvorlig? Nei, det var nok bare noe i forhold til matte. Jeg gikk bortover den lange korridoren, som kjentes mye lengre nå enn de gangene jeg hadde hentet skrivebøker for lærerne. Den kjentes ufattelig lang og jeg var flere ganger nær ved å snu. Han hadde sikkert glemt det uansett. Men da jeg åpnet døren til lærerværelse sto han der klar mens jeg hørte han sa «der er hun» til en annen dame jeg aldri hadde sett før. På en måte var jeg glad fordi jeg slapp å snakke med den surklete sekretæren, men samtidig var det jo en del av meg som hadde håpet på at han hadde glemt meg... Jeg gikk forsiktig bort til dem mens jeg ikke klarte å skjønne hvorfor han snakket med hun damen, skulle hun også snakke med meg? Da jeg hadde kommet helt frem til dem klarte jeg å presse frem noen ord «Hei, eh... Andreas, hva er det du vil snakke med meg om?». De så alvorlige ut, de hjalp ikke akkurat på min nervøsitet. «Sofie, dette er Maria, hun har ansvar for hvordan dere i 9A har det» svarte han. Det stakk i meg, visste de om det, hva mente han og hva gjorde hun her? Skulle ikke vi snakke om matte tenkte jeg. Den damen jeg aldri hadde sett før, som visst het Maria sa på en vestlandsk dialekt at vi kunne gå inn på rommet ved siden av. Andreas tok tak i skulderen min og fulgte meg inn på rommet, han satt seg også ned, heldigvis at jeg ikke måtte være på rommet med den damen alene. Blikket mitt vekslet mellom stolen, Andreas og Maria før jeg sa «Det må ha skjedd en missforståelse, dere mener sikkert en annen, jeg må hjem. Ha det». Andreas så alvorlig på meg, «Sofie, vi vet helt sikkert at vi ikke mener en annen. Bare sett deg ned så skal vi ta tak i dette». Jeg løp mot døren og for første gang ropte jeg ovenfor en lærer «Du vet ikke hvem jeg er og hva som skjer, bare la meg gå, ok? Jeg vil ikke snakke med deg eller den tulle dama der som liksom skal passe på hvordan jeg og medelevene mine har det. Hold dere langt unna meg». Jeg tror matte læreren min, eller Andreas som han da heter, skjønte hva jeg mente for han ble straks omsorgsfullt i øynene sine igjen mens han ba Maria om å la oss være litt alene. Da han tok tak i armen min og ba meg sette meg ned begynte tårene å strømme på. Jeg klarte ikke holde masken lenger og ut kom alle tårene. Han hentet et tørkepapir så jeg fikk tørket tårene. Jeg er sikker på at jeg så ut som et gjenferd der med maskara nedover kinnene mine. Jeg hikstet frem en setning hvor jeg igjen spurte hva han ville snakke med meg om. Igjen så han på meg med de vakre omsorgsfulle øynene sine mens han snakket lenge om at han hadde sett på meg at jeg ikke hadde det bra og at han hadde sett hvordan enkelte elever behandlet meg, han tok en lang pause før han sa at han i dag hadde sett blåmerker oppover halsen min og som lærere var det hans oppgave å snakke med meg om hva som skjer. Jeg tok meg til halsen mens jeg sa stille for meg selv «søren, søren, søren», hvordan kunne jeg ikke ha lagt merke til det?. Tårene strømmet enda mer. «Sofie, hva er det som skjer, hvem behandler deg slik, har du flere blåmerker?». Slik fortsatte han med å stille spørsmål. Han kunne ikke finne ut hva som skjedde, men samtidig trodde han vell at jeg ble mishandlet om jeg ikke sa at det var andre elever. Jeg svarte han ikke, men gikk mot døren, han bare så på meg. Jeg åpnet døren mens jeg så Maria i øyekroken borte ved resepsjonen. Jeg så meg over skulderen på Andreas og bortover mot resepsjonen. Jeg kjente meg plutselig veldig svak, før alt svartnet og det siste jeg husker var at jeg falt på det kalde gulvet mens Andreas og Maria strømmet til. - Margit Kristine Axelsen.
Posted on: Sat, 17 Aug 2013 17:33:25 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015