Hei igjen her kommer altså litt mer koselig artig lesning: sitat fra riksavisen.no/?p=581 "Grunnloven. §93, den såkalte EU-paragrafen, er ny. I realiteten burde den blitt kalt FN-paragrafen, det er nemlig den bestemmelsen som Grunnloven burde inneholdt for at Norge skulle kunne slutte seg til FN. Paragrafen modifiserer § 1 og gir adgang til suverenitetsavståelse på et begrenset felt nemlig fredsbevaring og konflikter mellom stater. Tallrike utenriksministre har uttall at FN utgjør en hovedhjørnesten i norsk utenrikspolitikk, men formelt er Norge ikke medlem av FN. Medlemskap i EU (og EØS) strider ikke bare mot Grunnlovens §§1 og 93, det innebærer en fullstendig overgang fra allmenningsprinsippene til lydighetsprinsippene i Norge. §94 har i det ytre alltid vært en sovende grunnlovsbestemmelse. For embetsmennene i 1814 var det likevel et viktig anliggende å få videreført det danske eiendomssamfunnets straffelover og skattelover og dermed skape konturene av et eiendomsrettslig samfunn. § 95 forbyr myndighetene å gjøre unntak fra loven. Bestemmelsen er systematisk brutt i norsk lovgivning etter 1945. §96 fortoner seg nå som en rettssikkerhetsgaranti i 1814 var den noe ganske annet. I allmenningsamfunnet dømmer man nemlig etter sedvanerett og mange embetsmenn fryktet nok de konsekvenser dette kunne ha for deres egen sikkerhet. Det bør videre bemerkes at §96 forbyr tortur i avhørssituasjonen. men ikke som straff. Blant de lovbestemmelser som ble videreført med § 94 var eksempelvis denne: «Befindes nogen at have spottet den levende Gud, da skal tungen av ham avskjæres, deretter hovedet avslages og hoved og tunge settes pa en stake«. I tiden 1905 – 1945 ble § 96 forstått slik et ingen kan dømmes til straff uten hjemmel i straffeloven og ingen kan undergis frihetsstraff uten at det foreligger en rettskraftig dom. Alle de tre elementene i § 96 ble i liknet med § 97 satt til side i det såkalte landssvikoppgjøret. § 98 forbyr tilsynelatende avgift på avgift, men det er utenpå. I praksis er bestemmelsen blitt brukt til å hjemle det motsatte. Så kommer vi til § 99 som er Grunnlovens viktigste paragraf fordi den både begrenser inngrep i den fysiske frihet og innfører et personlig ansvar for de mennesker som forestår maktutøvelsen. Det tilsynelatende mest massive brudd på denne paragrafen ble foretatt av Milorgmedlemmer og noen lensmenn og politifolk under den allierte okkupasjonen mai – desember 1945. De som forsøkte å motsette seg arrestasjon, ble skutt. De hovedansvarlige bakmennene er Jens Christian Hauge og Einar Gerhardsen. Ingen er noensinne stilt til ansvar. Det er beklagelig, men det gjaldt en meget ressurssterk gruppe som burde vært i stand til å fremme sin egen rett. Jeg synes det er langt verre med de overgrep som begynte i 1945 og som er blitt mer og mer massive for hvert år. Grunnlovens § 99 er nemlig satt til side i forhold til de antatt ‘alvorlig sinnslidende’. Før 1945 kunne ingen tvangsinnlegges i psykiatrisk institusjon medmindre vedkommende hadde begått en forbrytelse eller det ved dom var slått fast at vedkommende manglet evne til å dra omsorg for sitt gods i den utstrekning at han eller hun kunne komme til å ligge sine barn – eller samfunnet – til byrde (umyndiggjøring). Med tidsskiftet i 1945 ble det en annen dans. Mennesker ble innesperret uten lov og dom og ble utsatt for eksperimenter i form av psykologisk og kjemisk tortur, elektrosjokk og kirurgi i en utstrekning som savner sidestykke. I 1961 fikk vi en ny psykiatrilov som tilsynelatende hjemler administrativ fnhetsberøvelse av både ‘alvorlig sinnslidende’ og andre og i 1969 fikk vi et tillegg til tvistemålsloven som uttrykkelig hjemler administrativ frihetsberøvelse. De som personlig burde vært stilt til ansvar for disse jesuitterbestemmelsene er Jens Christian Hauge, Kari Evang og Stein Rognlien. Samme personer sto antagelig også bak politiinstruksen av 1971 som tilpliktet tjenestepersoner i politiet til å medvirke til overgrepene."
Posted on: Sat, 29 Jun 2013 11:02:03 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015