Mandatet for Palestina Er ennå relevant nesten ett hundre år senere Påfølgende israelske regjeringer har forfeilet med å anerkjenne den overor-dentlig store betydning av “Mandatet for Palestina” (24 juli 1922). Mandatet som er et historisk dokument fra folkeforbundet ( forløper til FN) stadfestet den lovlige rett for jødene til å bosette seg hvor som helst i vest Palestina, området mellom Jordan-elven og Middelhavet, en rettighet som er uforandret i internasjonal lov. Jødisk lederskap i Israel og diaspora har praktisk talt ikke gjort noe effektivt med det beste politiske våpen de noensinne vil få. Vi har simpelthen ikke råd til å overse de gyldige rettigheter som er gitt til det Jødiske folk under Mandatet for Palestina. Rettferdigheten er på vår side, vi må ikke sløse det bort. Israelere og likeledes venner av den Jødiske Stat er vant til den uopphørlige forakt som FN overøser Israel med, Midt-Østens eneste frie demokrati; og nevner ikke dets ønske om fred med alle sine arabiske naboer. Det høres nesten utrolig ut, at den samme institusjon til syvende og sist var den som var ansvarlig for Israels opprettelse. Røttene til “Mandatet for Palestina”-et lovlig bindende dokument utgitt av Folkeforbundet, forløper for FN, kan spores tilbake både til grunnleggelsen av den moderne Zionismen i 1897 av Theodor Herzl, og Balfour-deklarasjonen fra 2 nov.1917. Etter å ha vært vitne til spredning av antisemittisme verden rundt, følte Theodor Herzl seg tvunget til å skape en politisk bevegelse med det formål å etablere et Jødisk Nasjonalt hjem i det historiske Palestina, og samlet den første Zionist Kongress i Basel, Sveits, i august 1897. I løpet av 1 Verdenskrig uttalte Uteriksminister Arthur Balfour Storbritanias synspunkt med bifall og sympati for “opprettelsen i Palestina av et nasjonalt hjem for det Jødiske folk”. Til kontrast er Mandatet den multilaterale bindende avtale som stadfestet jødenes legale rett til å bosette seg hvor som helst i det geografiske område kalt Palestina, landet mellom Jordan-elven og Middelhavet, en rettighet som er uendret i internasjonal lov. Mandatet var ikke en uskyldig visjon som bare en kort tid ble omfavnet av det internasjonale samfunn. Hele Folkeforbundet 51 land--erklærte enstemmig den 24 juli, 1922 “Hvormed anerkjennelse har blitt gitt til den historiske forbindelse mellom det Jødiske folk og Palestina og til grunnlaget for gjenopprettelse av deres nasjonale hjem i dette Landet.” Washington gik ennå et steg videre: I september samme år undertegnet President Warren Harding den Lodge-Fish Felles Resolusjonen som hadde passert begge Hus i Kongressen uten uenighet og lød: “( Kongressen) støtter opprettelsen av et Nasjonalt Hjem for det Jødiske Folk i Palestina”. Mandatet differensierer tydelig mellom politiske rettigheter som refererer til Jødisk selvbestemmelse som et fremvoksende statsvesen) -og sivile og religiøse rettigheter, med henvisning til garantier for likeverdig personlig frihet for ikke Jødiske innbyggere som individer og innenfor utvalgte samfunn. Ikke en eneste gang er arabere som et folk nevnt i Mandatet for Palestina. Intet sted i dokumentet er det bevilget politiske rettigheter til den arabiske befolkning. Artikkel 5 i Mandatet stadfester tydelig at “Mandatmakten (Storbritannia) skal være ansvarlig for at palestinsk territorium ikke skal bli overdratt til eller leid bort, eller på annen måte plasert under kontroll av en fremmed makts regjering” Det palestinske territorium ble utelukkende godkjent som jødenes Nasjonale Hjem. Artikkel 6 stadfester at “administrasjonen av Palestina, mens den passer på at rettighetene og stillingen til andre deler av befolkningen ikke kommer til skade, skal gjøre det lettere for Jødisk innvandring under passende betingelser og skal oppmuntre, i samarbeid med Jewish Agency henvist til i Artikkel 4, til tett bosetting av Jøder i landet, inkludert statlig land og dårlig land som ikke egner seg til offentlig bruk. Følgelig stadfester artikkel 6 tydelig at opprettelsen av Jødiske bosettinger ikke bare er tillatt, men også oppmuntret. Jødiske bosettinger i Judea og Samarie (vest-bredden) er fullt ut legale. Bruk av frasen “Okkuperte Palestinske Territorier” er en falsk benevnelse som misleder det internasjonale samfunn, idet det oppmuntrer palestinske arabere og gir dem retten til å bruke alle midler for å angripe Israel, inkludert bruk av terror. Mandatet ble senere beskyttet av artikkel 80 i Fns Charter som anerkjenner den vedvarende gyldighet av rettighetene bevilget alle stater og folk, eller allerede eksisterende internasjonale hjelpemidler inkludert de som var adoptert av Folkeforbundet. Den Internasjonale Court of Justice har konsekvent anerkjent at Mandatet har overlevd bortgangen av Folkeforbundet. Ved siden av de lovlige argumenter er det verdt å merke seg at araberne aldri etablerte en palestinsk stat,da FN i 1947 anbefalte å dele Palestina, og å etablere en”Jødisk” Stat og en “arabisk” stat, ikke en palestinsk stat. I tillegg anerkjente de arabiske land aldri,-eller etablerte en palestinsk stat i løpet av de 2 ti-årene før 6-dagers krigen, da vestbredden var under jordansk kontroll og Gaza-stripen under egyptisk kontroll. Heller ikke krevde araberne selvstyre, eller uavhengighet, eller selvbestemmelse i løpet av disse årene. Det er viktig å påpeke at Politiske rettigheter til selvbestemmelse som en samfunsform for araberne ble garantert av det samme Folkeforbundet i 4 andre mandater- i Lebanon og Syria (The French Mandate) , Irak og senere Trans- Jordan ( The British Mandate) . Et hvert forsøk på å oppheve det Jødiske folks rettigheter til Palestina, og å nekte dem adgang og kontroll i det området som var bestemt for det Jødiske folk av Folkeforbundet, er i alvorlig konflikt med Mandatets lovlige rammeverk.
Posted on: Sat, 02 Nov 2013 12:09:00 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015