Mitt svar i dagens Dagbladet: "Dagbladet anmelder «Ny vind over Norge» 17.6. og bruker en helside på en bok de mener er uviktig. Her påpekes at Erna Solberg, Siv Jensen, Torbjørn Røe Isaksen og 15 ledende stemmer i norske offentlighet, inkludert venstreradikale Walid al-Kubaisi og partipolitisk nøytrale Hege Storhaug har intet av verdi å tilføre det norske samfunnet. Der Aftenposten betegnet «Ny vind over Norge» som «Idebris fra Høyre. En viktig bok» mener altså Dagbladet det motsatte. Jeg minnes raskt Finansavisens anmeldelse da boken «Respekt» kom for et år siden: "Dagbladet har overtatt den rollen som Vårt Land engang hadde: Når dets kommentatorer angriper en bok, er den trolig meget verdt å lese.» Som bokens røde tråd fremhevet Aftenposten et sitat fra stortingsrepresentant for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen: «Større frihet til enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og bedrifter gir ikke bare mer mangfoldige løsninger, men sikrer også desentralisering og maktspredning.» Og et av mine: «Det er ikke statens oppgave å bestemme over mennesker, men legge til rette for et samfunn med mest mulig individuell frihet under ansvar.» Nettopp her ligger en hovedforskjell mellom Høyre- og Venstresiden: Venstresiden ønsker en sentralisert makt, en dominerende stat med tungrodde statlige institusjoner der «staten blir alles mor» med en liten elite, - oftest i hovedstaden, som skal styre hele befolkningen ovenfra og ned. Høyresiden ønsker det stikk motsatte, å styre nedenfra gjennom maktspredning, gi individet større valgfrihet, bidra til en liberal respekt for forskjellighet, gi kommunene større selvråderett og ta bedre vare på den norske kulturarven. Paradokset er selvsagt at venstresiden under Arbeiderpartiet har gått fra å være Robin Hood til å bli Sheriffen av Nottingham. Nettopp derfor idealiseres også klassiske venstresideidealer i «Ny vind» i håp om at ideologer med mer moderne tankegods enn utdaterte Martin Kolberg kan komme på banen og bidra til frisk refleksjon. Høyresiden ønsker å legge til rette for et liberalt samfunn med mest mulig individuell frihet, samtidig som fellesskapets interesser ivaretas. Målet er ikke at alle skal tenke likt og mene det samme. I boken diskuteres alt fra et konservativt forsvar av den nye ekteskapsloven til forsvaret av ytringsfriheten, de kristen-humanistiske verdienes betydning, svakhetene ved modernitetens verdiutflytning, liberalismens vekt på personlig frihet under ansvar, samt skarp kritikk mot reaksjonære «kristne miljøer». Her er det takhøyde, uten den type trangsyn som tidvis kjennetegner konformitetspresset og gruppetenkningen som har preget landet vårt de senere årene. Å være liberalkonservativ er å kjempe for individets rett til en personlig valgfrihet som ikke strupes av statlig overformynderi. Man vil bevare kulturens konstruktive idealer og forstår at enhver reform ikke automatisk leder til det bedre. Dette innebærer ikke en reaksjonær illiberal lengsel tilbake til fortidens samfunn, men et fremtidsorientert fokus på en sunn demokratisk balanse ikke minst i forhold til maktspredning. Vi trenger en ny konservativ renessanse som bevisstgjør oss for viktigheten av solidaritet, høflighet, kvalitet, verdien av samværet i familien, god kommunikasjon med de unge, tid til de eldre og å hjelpe de evnerike til å lykkes. Det er underlig å merke seg at Dagbladet er uenig i behovet for refleksjon rundt disse verdiene. dagbladet.no/2013/06/19/kultur/meninger/debattinnlegg/kronikk/konservatisme/27779874/
Posted on: Wed, 19 Jun 2013 16:52:23 +0000