Tobben & Ero var en norsk viseduo fra Tromsø. Duoen bestod av Torbjørn Willassen (1949-2008) og Jan Ero Olsen (1946-). I det musikalske landskapet kan Tobben & Ero karakteriseres som Norges svar på Simon & Garfunkel, mens de på den lyriske siden står i en klasse for seg. Duoen søkte til gamle mestere for å finne tekster de kunne sette melodier til, og skapte musikkhistorie med et knippe plater som alle regnes for å være norske klassikere.Torbjørn Willassen og Jan Ero Olsen hadde som sitt egentlige mål å bli popstjerner i Sverige, slik deres bysbarn The Pussycats hadde blitt noen år i forveien. Våren 1969 forlot de to guttene hjembyen Tromsø for å søke lykken i Stockholm. Egentlig stakk de av, fordi Tobben var blitt innkalt til militærtjeneste. I den lille byen Kathrineholm utenfor Stockholm ble Tobben & Ero forent med Atle Berntsen og Estor Jensen, to tromsøværinger som Ero hadde spilt med i gruppen The DeCoys et par år i forveien. Men det nye bandet rakk bare å gjennomføre én spillejobb før det ble oppløst. Duoen fikk seg jobb på en jernfabrikk og var ofte innom den lokale puben på kveldstid. Her traff de trubaduren Björn Erling Wohlin, som lot dem slippe til en kveld for å fremføre et par låter; «Bye Bye Love» og «Där björkarna susar». Wohlin ble så begeistret for det han hørte at han fødde på duoen en hel måned for at de skulle lære seg et repertoar de kunne opptre med. De elektriske gitarene ble byttet ut med akustiske, og nesten 50 svenske viser ble øvd inn. Duoen spedde på med noen norske folkeviser, noe publikum oppfattet som eksotisk. Tobben & Ero opptrådte på klubber om kveldene, og på dagtid sto de gjerne og spilte på gaten. En dag de sto i Biblioteksgatan, kom Ove Ek forbi og tilbød dem platekontrakt. Ek hadde et lite trykkeri og opptrettet et eget plateselskap – Eko Records – som ga ut to singler med duoen i 1970: den ene hadde to sanger av Tobben, «I Am Lookin’ For A Way To Go» og «In The Evening Of My Life», mens den andre besto av de mer tradisjonelle visene «Vals i Valparaiso» og «Kjerringa med staven». Platene og konsertene førte til at Tobben & Ero – som de første nordmenn – ble medlemmer av Yrkestrubadurernas förening. En ny tilfeldighet førte til en TV-opptreden: De sto og haiket utenfor Stockholm da en orkesterbuss tok dem med. Musikerne i bussen var på vei til en TV-innspilling i Uddevalla. I bussen ble duoen oppfordret til å spille en sang, og da de dro i gang med sin aktuelle single, «Vals i Valparaiso», snudde en av musikerne seg. Det var Sture Nordin, bassist for blant annet Cornelis Vreeswijk, og han nærmest forlangte at Tobben & Ero skulle være med hele veien til Udevalla for å prøvespille for TV-produsenten Bengt Egeblad. Dette resulterte i et TV-program der også Elton John deltok. Tobben & Ero fremførte to sanger, og ble i tillegg backet av Elton John på avslutningsnummeret «Bye Bye Love». Under tiden i Sverige ble Tobben & Ero kjent med hele den svenske viseeliten. Cornelis Vreeswijk var selvsagt blant dem, og han inviterte dem med i et radioshow som også ble utgitt på plate i 1970. Her fremførte Tobben & Ero «Anne Knutsdotter». Vennskapet med Vreeswijk skulle resultere i flere samarbeid på 70- og 80-tallet. Men hjemlengsel gjorde at Tobben & Ero forlot sin karriere i Sverige og dro tilbake til hjembyen. Hjemme i Tromsø løsnet det for Torbjørn Willassen som låtskriver. Han hadde så vidt begynt å komponere melodier til dikt av bl.a. den svenske poeten Erik Lindorm, men det var et dikt av Aasmund Olavson Vinje som ble døråpneren: «Den dag kjem aldri». Tobben husket diktet fra skoletiden, og midt på natten kom melodien til ham. Dagen etter tok han første buss hjem til Ero, og samarbeidet ble gjenopptatt på alvor.Takket være Arthur Arntzen fikk Tobben & Ero delta i et Oluf-show i 1971. I salen satt Børt-Erik Thoresen, som inviterte duoen til å være med i et TV-program som skulle sendes fra Tromsø. Dette ble en suksess, og med fornyet selvtillit tok Tobben & Ero gitarene på ryggen og haiket til Oslo for å prøve lykken nok en gang. Etter å ha fått nei fra flere selskaper – og nesten ja fra et som ville at de skulle spille inn andre artisters materiale – fikk de napp hos Mikkel Aas i Norsk Phonogram A/S. Aas ga duoen frie tøyler, koblet dem med produsent Johnny Sareussen. LP-en «Fordums frukter, friske frø» ble utgitt i 1972. Tittelen sa det meste; dette var fordums frukter i form av dikt fra gamle mestere som Vinje, Arnulf Øverland, Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun, men de nye frøene – melodiene og fremførelsene – var friske. Albumet lå åtte uker på VG-lista i 1972, med nummer seksten som beste plassering. Tobben & Ero fulgte opp med «Gitter og stas» i 1973. Igjen var mange av tekstene hentet fra diktsamlinger av Knut Hamsun og Arnulf Øverland. Albumet lå fire uker på VG-lista i 1973, med nummer atten som beste plassering. I løpet av en fireårsperiode laget Tobben nye viser med en nesten feberaktig iver. Etter hvert begynte også Ero å komponere og skrive tekster. Frem til 1976 laget duoen fem LP-er, hver plate preget av en evne til å fremdyrke en personlig stil tuftet på norsk lyrikk av høyeste kvalitet og moderne, iørefallende arrangementer med klare referanser til samtidig, internasjonal viserock. Først ut var «Ballade i bakgården», utgitt i 1974. Deretter fulgte duoen opp med «Gi meg et hus» og «Bryllup i Kanaan» – begge innspilt og utgitt i 1976. Omslagene på «Gi meg et hus» og «Bryllup i Kanaan» var utformet slik at de passet til hverandre. På «Gi meg et hus» deltok den engelske trommeslageren og vokalisten Phil Collins. Dette skjedde ved en tilfeldighet: Gruppen Genesis, som Collins var medlem av, var i Oslo på snarvisitt, og Collins hadde en dag til rådighet. Dette førte til innspillingen av «Skammens terskel», hvor Collins deltok på trommer. Mens på «Bryllup i Kanaan» deltok Cornelis Vreeswijk, også dette ved en tilfeldighet: Tobben & Ero møtte Vreeswijk i matsalen på Hotel Savoy i Oslo, og ringte Mikkel Aas for å høre om muligheten for å ta med seg en gjest i studio. Svaret var ja. Tobben & Ero gjengjeldte tjenesten ved å delta på Vreeswijks album «Narrgnistor och transkriptioner», utgitt i 1976. Etter utgivelsen av «Bryllup i Kanaan» i 1976, dro Tobben & Ero og Cornelis ut på en landsomfattende turné som startet i Halden i mai mnd 1976 , og endte i Berlevåg halvannen måned etterpå hvor publikum heller ville danse enn lytte, og etter å ha gjort opp status, mente duoen at enden på veien var nådd. Tobben var gått tom for melodier, Ero hadde behov for litt fred og ro, og det føltes derfor riktig å gi seg mens leken ennå var god. Men Først så dro dem med Cornelis til Oslo der de spilte på Kalvøyafestivalen , og på Club 7 med stor sucsess og fulle lokaler. Cornelis inviterte Tobben& Ero med seg hjem til moren sin janne Vreeswijk,og sønnen Jack , som bodde i en liten by i Holland som het Ijmuijden. Og dem rakk og gjøre en konsert sammen i byen Leiden før Tobben & Ero sa ha det og dro på tur til England . Og det skulle gå 8 år før de traff hverandre igjen da Cornelis kom til Tromsø for å spille på Prelaten. Det resulterte i at Cornelis og Tobben & Ero igjen spilte inn hver sin plate sammen , men denne gangen i Tromsø ,i Aurora Lydstudio i Fløyveien 32, der Alexandar Stojanovic hadde skaffet seg et betydelig moderne studio . Platen til Cornelis het-Mannen som älskade träd, Tobben & Ero sin het En dans på nevroser .Begge platene ble gitt ut på Slagerforlaget Eid den gang av Audun Thylde, men nu av Universa Musikk . Ni år senere ble Cornelis Vreeswijk invitert til Tromsø for nye konserter og innspillinger. Tobben & Ero hjalp Vreeswijk på hans album Mannen som älskade träd, mens den svensk/nederlandske mesteren var gjest på «En dans på nevroser». Etter en kort turné i 1985 skulle det gå femten år før Tobben & Ero lot høre fra seg igjen. Det skjedde i 2000, da duoen holdt noen konserter i anledning av utgivelsen av samleplaten «20 beste i Tobben & Eros verden». Albumet ble mottatt med ovasjoner i pressen, og sørget for at en ny generasjon ble kjent med musikken som Tobben & Ero laget i løpet av sin korte, men produktive karriere. De spilte på noen mindre arrangementer i Tromsø rundt 2003 og 2004, men den siste store konserten deres var på Studenthuset Driv i 2001 Den 27. november 2008, døde Tobben på Universitetssykehuset Nord-Norge, etter å ha hatt kreft i to år. Han ble 59 år gammel.
Posted on: Sun, 03 Nov 2013 22:21:18 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015