Utdrag fra Herman J Berges artikkel fra 2009: Kongeriket Norge: Fritt, selvstendig, folkestyrt? Norge, krigen og profitt Under den andre verdenskrig tjente den norske stat enorme penger på sin rederivirksomhet gjennom Nortraship, ”krigsrederiet” som ble styrt av skipsreder Øivind Lorentzen, far av SOE-spionen Erling Lorentzen (Kong Olavs svigersønn). Jeg har gjort noen grove kalkuleringer i min artikkel om Nortraship og antar at Norge må ha tjent over 13 milliarder kroner, og ikke i overkant av 2 milliarder kroner, slik Arbeiderpartiregjeringen har forledet det norske folk til å tro på. Pengene er blitt plassert i utlandet, hvor mesteparten høyst sannsynlig er plassert i Sveits, noe jeg kommer tilbake til nedenfor. Jeg lar disse milliardene ligge, foreløpig, og legger i stedet til grunn den offisielle versjonen; at Norge ikke hadde penger etter krigen, hvilket også var årsaken til at Norge ble tilført store beløp – omtrent 3 milliarder kroner (eller ca 50 milliarder kroner i dagens verdi) – gjennom Marshall-planen. Jon O. Egeland fortalte meg under et møte på hans kontor den gang han var sjefredaktør i Dagbladet at dersom USA hadde blitt gjort kjent med hvor mye penger rederne hadde gjemt i utlandet, ville Norge aldri ha fått Marshall-hjelp. Egeland har veldig rett i sitt resonnement idet mye tyder på at Norge – da man mottok denne hjelpen – hadde saltet ned mer enn fire ganger dette beløpet i Sveits. Denne artikkelen dreier seg bl.a. om subsidier av redernæringen og verftsindustrien. Alle stater subsidierte sine viktige industrier, også Norge. Forutsetningen for en subsidiering er at Stortinget har godkjent en slik ordning. Norge har ikke subsidiert noe som helst dersom det skulle vise seg at eksempelvis Norges Bank i all hemmelighet har ”subsidiert” en industri, en næring eller et par familier. Å subsidiere, betyr at staten yter et tilskudd eller en stønad. Dersom staten – dvs. Stortinget – ikke har medvirket, står vi i realiteten overfor plyndring av statskassen. La oss nå forsøke å nærme oss kjernen i artikkelen, hvor jeg straks skal lede dere inn i en sentral del av etterkrigstidens spesielle økonomiske politikk, en politikk som ble planlagt, vedtatt og iverksatt, ikke av folket eller av Stortinget, men i all hemmelighet av sentrale personer i Arbeiderpartiet. Demokratiske prinsipper ble den gang som nå kun benyttet ved behov, når maktstrukturen de bygger sin makt på ble angrepet. Norway Scheme/Hambro-ordningen – en innledning Innledningsvis nevner jeg at jeg i artikkelen bruker ”Hambro-ordningen” og ”Norway Scheme” om hverandre, og gir ordene den samme betydning. Det er ikke dermed utelukket at Hambro-ordningen kan være et opplegg underordnet et større svindelopplegg som man kaller ”the Norway Scheme” og at min bruk av ordene derved kan være noe misvisende. Dette har dog ingen betydning for poenget med denne artikkelen. Som følge av en eskalerende amerikansk proteksjonisme som vanskeliggjorde eller umuliggjorde finansiering av bygging av norske skip fra amerikanske finansinstitusjoner, inngikk Norges Bank tidlig på 1960-tallet avtale med brittiske Hambros Bank og Lazard Brothers om å plassere deler av valutabeholdningen i disse bankene til en lav rente, 6,3%. Bankene forpliktet seg i sin tur til å låne ut penger – til en rente som ble låst på 6,3% og som på tidspunktet for inngåelsen av denne ordningen lå under den alminnelige markedsrente – til norske redere og verft som ønsket å bygge skip. Etter hvert som markedsrenten steg, ble tapene for Norges Bank naturlig nok større, samtidig som rederi- og verftsinteressene fikk en tilsvarende gevinst. Dersom verftene eller rederne kom i problemer/krise, forstår en raskt hva som ville skje med nedbetalingen og derved sikkerheten for disse lånene; valutabeholdningen, ja, den ville ha vært tapt. Krisen for rederne og verftene åpenbarte seg midt i Yom Kippur krigen (6 – 26. oktober 1973), først ved at OPEC den 16. oktober 1973 økte oljeprisen med 70%, deretter ved at de arabiske OPEC-medlemmene dagen etter nedla forbud mot eksport av olje til USA for deretter å nedlegge lignende forbud mot eksport til Japan og de vesteuropeiske land. Etter hvert som skipene utover 1960-årene ble større, ble også kontraktbeløpene større, og derved Norges Banks forpliktelse og risiko (dersom Hambros og Lazard ble spurt om å låne ut kr 100 millioner til en norsk reder eller et norsk verft for et nybygg, måtte Norges Bank plassere 100 millioner i disse bankene, til den fastlagte renten som etter hvert ble liggende langt under markedsrenten). Rentetapene ble store for Norge. Norges Banks sjef i 1970, Erik Brofoss, anslo et gjennomsnittstap på 20 millioner kroner pr. år frem til 1970. Forutsetter vi at ordningen varte fra 1964 til 1982, vil rentetapet ha vært på 360 millioner kroner. Den gang var dette enorme beløp for Norge. Sannsynligheten for at rentetapene var enda større er stor, men noe regnskap for denne hemmelige ordningen – og som kunne ha avklart en rekke spørsmål, deriblant tapene – er selvsagt ikke å oppdrive. Men en ting er likevel sikkert; rentetapet for Norges Bank korresponderte med gevinsten rederne og deres verft fikk. Og gevinsten, den gikk ikke til arbeiderne, men derimot til redernes konti i Sveits, dette – som dere skal få se – etter ordre fra Einar Gerhardsen. I februar 1970 reiste tidligere finansminister og daværende medlem av Norges Banks Representantskap, Andreas Cappelen, skarp kritikk mot Hambro-ordningen. Han ønsket den avviklet idet den stred mot konstitusjonen. I april 1970 ble ordningen utvidet til å gjelde også den amerikanske Chemical Bank, og den som reiste kritikken noen måneder tidligere ble sparket oppover i banksystemet, fra å være medlem av Representantskapet til å bli medlem av bankens Direksjon (Hovedstyret, etter dagens terminologi). Norges Banks direktør (sentralbanksjef, etter dagens terminologi) Erik Brofoss, ble i samme vending flyttet til ny stilling som direktør i IMF, Washington. Jeg kommer tilbake til alt dette nedenfor. Subsidieordningen som i realiteten gikk ut på å fylle opp de sveitsiske kontiene til de store rederfamiliene og derigjennom kjøpe velgere til Arbeiderpartiet, ble avviklet, påstås det, i 1982. Men, i 1984 da Cappelen og Gerhardsen – de ansvarlige for Hambro-ordningen – av Dagbladet og Klassekampen ble konfrontert med ordningen, benektet de ethvert kjennskap til den. Fine greier. [1] Enkelte har gitt uttrykk for at det var snakk om Norges Banks gullbeholdning som her ble deponert. Norway Sceme består under alle regjeringer Hva er årsaken til at Norway Scheme kunne leve og ikke minst overleve det ene regjeringsskiftet og Stortingsvalget etter det andre? Gjennomgangen nedenfor er for det meste basert på en brevveksling som foregikk på senvinteren 1970 mellom representantskapsmedlemmet Andreas Cappelen og direksjonssjef Erik Brofoss. I 1950 kom en rekke lover – Beredskapslovene – som skulle gi Arbeiderpartiet kontroll over landets pengevesen og til å ved behov ta det de måtte ønske fra norske borgere for derved å kunne sikre Norge mot den røde horde fra øst. Valutaloven fra 1950 hører inn under disse lovene og skulle hindre infiltrasjon fra utenlandske kapitalinteresser og derved tjene som en slags beskyttelse av norske næringsinteresser. Loven ble – som Brofoss innrømmer – misbrukt av Arbeiderpartiet og deres regjering. Allerede tidlig på 1950-tallet hadde Norges Bank disponert over deler av valutabeholdningen på en konstitusjonelt rettsstridig måte. Norges Bank hadde nemlig plasserte deler av sin valutabeholdning i enkelte Amerikanske banker, til en lav rente, mot at bankene skulle gi norske redere og verft billige lån. Vi står her overfor en ulovlig overføring av statlige midler til rederstanden og verftsindustrien hvor Stortinget var blitt holdt utenfor, hvilket bl.a. er i strid med grunnloven. Som følge av Amerikansk proteksjonisme på begynnelsen av 60-tallet, ble Norway Scheme flyttet til England. Dette etter at reder- og verftsinteressene, et par banker og Arbeiderpartiet hadde stukket hodene sammen og kommet frem til en ordning hvor man skulle fortsette hva jeg må omtale som plyndringen av norske borgere slik at rederne og verftene, samt Odelstingspresident Carl Joachim Hambro’s nære slekt i London – Hambros Bank – skulle få overført penger, mye penger. Ordningen kan ha vært en del av den skjulte tilbakebetalingen som fant sted etter krigen fra Nortraships og Øivind Lorentzens krigsprofitt plassert i Sveitsiske banker. For Arbeiderpartiet var Hambro-ordningen et instrument ment for å opprettholde arbeidsplassene spesielt i verftsindustrien, noe som i sin tur – og som var det sentrale – nær sagt automatisk ga Arbeiderpartiet kontroll over den industrielle velgermassen. ”Subsidieringen” gjennom disse bankene var i realiteten en gedigen korrupsjonssak, hvor Ap på denne måten indirekte fikk kjøpt seg velgere på bekostning av skattebetalerne, slik de også gjorde det under Ap’s neste velgerkrise på 70-tallet da de gjennom store utenlandslån forsøkte å kjøpe den norske bondestanden ved å heve deres lønninger med 60-70% på få år. Hambro-ordningen har nok vært mer omfattende enn kun å skulle subsidiere norske redere og verftseiere, og har uansett ført til at Arbeiderpartiet har hatt kontroll, ikke bare over den industrielle velgermassen, men også – og kanskje like viktig – over de skjulte milliardene etter krigsprofitten fra Nortraship-virksomheten. Jeg går nå over til brevvekslingen mellom Cappelen og Brofoss som forteller om konstitusjonelle lovbrudd, Arbeiderpartiets diktatur og et Storting – eller rettere; et folk uten makt. nyhetsspeilet.no/2009/08/kongeriket-norge-fritt-%E2%80%93-selvstendig-%E2%80%93-folkestyrt-eller/
Posted on: Thu, 29 Aug 2013 21:02:41 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015