Reisebrev dag 4: Det er tidlig,og Mor Marina prøver å ringe etter en taxi til meg,Rolf skal få sove litt å kommer senere på stranden.Det er feil med nettverket,og i skyggen av hennes familie som sitter lengre bort.snakker vi om Livet,og hun er litt trist.Hun sier at Familien min bor i Athen,7 timer med båt herfra,de er her å hjelper oss på sommeren,men de må reise snart.For inntill 2 år siden så leide vi leilighet om vinteren i Athen,slik at vi kunne være nær våre 3 barn med famile,men det har gått dårlig økonomisk,slik at vi kan kun reise en mnd til Jul.Hennes 73 år bærer henne så vakkert,men kan ikke skjule tristheten i øynene,når hun snakker så varmt om sine.Hvem skal overta her etter henne og "Far",jeg tenker når jeg sier at jeg har rett ,den varmen og omsorgen jeg følte da jeg gikk inn porten på Hotellet det stemmer ikke bare for meg,men også når hun forteller stolt at et engelsk par har vært her 31 år på rad.Ja,hva betyr vel et stort palass,når man kan komme hit,og må kjøpe dopapiret selv til Leiligheten,fordi kostnadene er for høye for dem,det blir alltid ting som vi hjemme tar for gitt,her er det ikke slik."Far"har stått hele dagen og grillet kjøtt,til middagen som vi skal innta senere,og når vi kommer fra stranden,så dufter det himmelsk,og han smiler og smiler,stolt fri for sin ene tann,han vugger litt når han går,alderdommen har satt sine spor,men glad for å se oss,smiler og roper noe vi ikke skjønner,men vi hilser,og Rolf sier Ja,ja,og "Far"nikker samtykkende. Siestaen tar oss med langt i drømmeland,utmattet etter timer på stranden,vi våkner og skynder oss alt vi kan for vi vil være presise til kveldens grillaften på Hotellet.Kjøttet smelter i munnen,og selskapet vi har av et skjønt par sørfra,mor og datter,gjør kvelden til et vakkert minne,vi trives så godt at alle kvelder har vi vært på hotellet.Natten kommer og vi sier alltid God natt og takker for oss,"Far" sitter i en god stol med 2 av sønnene sine rundt seg,jeg ser på han og Sier,mmmmm,Love the food,you are tired...han bare nikker,så griper han fast i håndleddet mitt,holder hardt fast,jeg bøyer meg ned og gir han en varm klem,sønnen smiler og skjønner at vi har funnet ,forståelsen,forståelsen som ikke trenger noe språk,men som er omsorg ,glede over at selv så langt borte,over havet,der fant jeg de menneskene som jeg føler meg en del av,sønnen bryter inn å sier,du er lik oss,du er som en kvinne fra Hellas,jeg nikker og peker på hjertet mitt,Ja her inne. "Mor" og" Far" tar ikke livet som en selvfølge lengre,de er brutalt skilt fra sin familie,og den alderdommen de så skulle komme i Athen,der barna skulle hjelpe dem,kan ikke komme,for økonomien ikke tilsier det.Akkurat som Eleni på Spinalonga,som ikke kunne få tilbringe sine dager med sine 2 døtre og sin mann som hun elskert så høyt.Akkurat som vi gjør oss klare til å dra til ST.Christoph,og ta båten til Øya,så vet jeg at tankene mine vil gå til alle de som ikke kan være sammen i kjærlighet,prisgitt over at jeg og Rolf er så heldige å oppleve,ingen som skiller oss brutalt,at vi kan holde rundt hverandre når vi vil.Det vil bli hardt ,Å gå på Spialonga i skyggen av Eleni,da jeg er et dramatisk og følelsesladd menneske,men om tårene renner,så skal jeg la de gjøre det,for de menneskene som aldri fikk komme hjem,og holde rundt den de elsket.........
Posted on: Mon, 29 Jul 2013 06:01:57 +0000
Trending Topics
Recently Viewed Topics
© 2015